Jag ville dela med er en text jag skrev till min blogg förra året, om hur jag minnes julen! Den är på norsk, hoppas ni hänger med, annars får jag förklara! :D

***

Hvert år setter de opp en stor julebukk i Gävle. Og hvert år brenner den ned. Jeg satt her og lurte på om det er tradisjon at den brenner hvert år, men den gang ei. Den skal faktisk stå der og se pen ut til 13 dags jul. Egentlig! Men det er da noen som synes det er fantastisk festlig å sette fyr på bukken.

Så hvordan er det da med juletradisjoner utenom det å brenne ned Gävlejulebukken?
For meg er det mange mange tradisjoner forbundet med Jul. Min mamma har gjort en fantastisk jobb med å gjøre julen magisk for oss. Mange mange timer satt hun hvert år og pakket inn den ene gaven etter den andre. Jeg husker de årene hun laget julekalender til oss. Et år samlet vi på settefigurer til sånne små settehyller på veggen. Alle de små duppeditter hun kjøpte! Hver og en møysommelig pakket inn i julepapir og hengt på en tavle merket med nummer.

Og julestrømpen? Når jeg og Lisbeth var liten, sydde mamma en julestrømpe til hver av oss i ubleket lin, tror jeg, dekorert med rød og gønn filt, og en stor R og en stor L på. Hvert år fikk vi littegran godt i strømpen, og en bitteliten pakke. Kanskje en minimal liten lego-eske for eksempel. Etter en stund ble pakkene så store at de ikke hadde plass helt enkelt. Mamma kom da på en god ide: Rebusløp! Jeg kan enda huske det første året.. Vi fikk en lapp i strømpen! Det var jo ikke vi forberedt på! Jeg husker ikke hvor gammel jeg var. Kanskje 9 eller 10. Men i desperasjon kikket jeg ned i strømpen likevel, kanskje det var bare EN rosin der? Og der fant jeg en lapp. Jeg ut av sengen og inn på Lisbeth sitt rom i en fei. Stå opp stå opp! Men nei, Lisbeth ville ikke, hun surmulte under teppet i skuffelse over at nissen ikke hadde vært der. Nei men se, ivret jeg, det er sikkert en lapp der! Og se! Lapp var det. Og vi raste rundt i hele huset og lette frem gaver. Vi fikk da julegodter, alle julehefter, en bok eller en film, litt sokker og andre nødvendigheter, og enda mere julehefter. Alt finurlig pakket inn og gjemt bort ulike steder i huset. Ondskapsfulle mamma hadde til og med gjemt en pakke under sin egen seng og en i sokkeskuffen sin.. ;D Og når vi skjønte vi måtte inn på rommet der for å hente, sånn på morgenkvisten før fuggern feis, så listet vi oss inn. Mye vits, der vi hadde dundret rundt, slamret med skap og skuffer så sikkert alle naboene hørte oss.. ;D Mamma og stefar lå i sengen med ansiktet inn mot midten og sloss for livet for ikke å fnise så vi hørte dem ;)
Og en annen jul, etter jeg ble for stor for strømper og andre morsomheter, en jul skulle jeg spille konsert i Lillestrøm kirke i grålysninga. Klokka 7 faktisk. Kommer opp trappa, trøttere enn trøttest og holder på å gå på nesa lang som jeg er. Titter forvirret ned. Der ligget et spindelvev av grønne og røde tråder OVERALT! Mamma hadde da laget trådnøsting for minstesøstern min og sønnen til hennes daværende sambo… ;)

Ahhhh de fagre minner. Juletreet fra jeg var liten husker jeg alltid som en stor glede. Vi barn var med på å pynte treet på lille julaften, akkurat slik vi var med på å rydde og vaske og sette ut pynt og legge på duker. Jeg tror kanskje dette begynte delvis som litt ekstra hjelp for mamma, og siden har det bare blitt sånn. Når vi pyntet treet, da hadde liksom julen begynt alt syntes jeg. Og så vakkert treet var! Når jeg var liten hadde vi fargede lys på juletreet. Vi hadde store lys med rød, grønn, blå, gul, hvit, rosa, lilla farge på. Neida, de blinket ikke, de bare lyste snillt og stille. Og glitter. Sølvfarget glitter, kuler, engler, glassfigurer. Og stjerne på toppen. Det var det vakreste jeg visste!

Vi hadde lys ellers i huset. Til den 1 desember fikk vi lys i vinduene våre. Lyslenke med stjerneform eller med farger, annenhvert år. Vi fikk ikke adventstjerne eller stake, vi hadde nok revet det ned med vår lek, men lenker fikk vi, festet i vinduskarmen. Da nærmet julen seg! Det var så koselig å sovne til lysene fra vinduene, og den gryende julefølelsen vi hadde i magen som steg dag for dag…. :D

Julemiddagen er nesten et eget kapittel. Hver jul slepte min søster seg rundt juletreet med lengtende øyne på gavehaugen og fikk ikke i seg en eneste bit. Vi så på 3 nøtter til askepott, Donalds Jul, Reisen til Julestjernen, og jeg er ikke sikker på om hun fikk med seg handlingen fordi minst et øye var rettet mot juletreet.
I mellomtiden laget mamma Ribbe med sprøstekt svor, sossiser, surkål, rødkål, poteter, saus og sjy, medisterkaker noen år. Noe grønnsaker klarte hun lure inn. Svisker, tørkede epleringer og rosiner blir stekt sammen med ribba, og potetgull strøs over. Nam!
Til dessert: Multekrem, riskrem med rød saus og gele med vaniljesaus. Nam nam nam!

Og etter middagen…. JULEGAVER! Etter at bordet var ryddet ble det duket opp med dessert og kaker, og vi begynte å åpne gaver.

Og SÅ kunne Lisbeth spise!

Så hvor viktig er tradisjoner? Hvordan klasser man noe som en tradisjon eller bare noe som hører julen til? Jeg tror tradisjoner kan være en tung plikt. Da er det foreldres ansvar at plikten blir morro. Min mamma har definitivt lykkes med å gjøre julens tradisjoner til en glede for meg. Bakingen, vaskingen, rene duker, gardiner og you name it, alt dette ser jeg frem til med glede (ryggen er ikke enig), jeg benytter julen som en sjanse til å gjøre ordentlig rent og rydde overalt 100%, vaske alt, stryke alt, gjøre det ordentlig overalt. Jeg bruker hele oktober og november på å lage julegodteri og begynne med å lage gaver. Allerede tidlig på sommeren begynner jeg så smått og tenke på hva man kunne gi den eller den. Jeg fører en mental liste i hodet. Jeg planlegger og ordner og koser meg skvatt fordervet.

Min mann hater julen. Han hater fødselsdager. Han trives ikke med julen som høytid og hater overraskelser. Hvordan gjør vi dette kompatibelt med min glede og forventning? Jeg kommer aldri til å akseptere at han trekker meg ned fra mine forventninger til julen og denne tiden.
Jeg løser dette på følgende måte. Jeg sprudler litt stille for meg selv. Jeg "sladrer" og hinter om gaver sånn at han mest sannsynlig gjetter hva han får av meg, og hinter. De siste årene har han sagt at jeg ikke skal fortelle hva han får, fordi han skal øve seg på å like overraskelser.
Og nå begynner jula bli ålreit også for han :) Nå er det HANS jul. Hans og min. Vi lager nå våre egne tradisjoner.

Og snart skal vi dele disse tradisjoner med et barn. Når den tid kommer, vil han nok elske å gjøre julen magisk for våre barn :)